Makroøkonomene

Økonomi er et upresist fag. Flere ganger gjennom historien har vi sett hvordan holdninger til politikkregler er endret. Det skjedde da man etter erfaringene på 1930-tallet forlot paritetspolitikken og ideen om at man skal spare i dårlig tider. Mer pengebruk i dårlig tider ble den nye læren. Etter hvert viste det seg at man lente seg for mye på ekspansive budsjetter. Pengepolitikk fikk så sin oppblomstring og de siste tyve årene, pengepolitikk basert på inflasjonsmål. I det siste er det imidlertid erkjent at sentralbankenes måte å drive inflasjonsstyring på har medvirket til de siste årenes finanskriser, med boligbobler som sprakk og forgjeldede husholdninger.

Statistisk sentralbyrå kom med tall i dag som viste at norske forbrukere slo ut håret i årets to første måneder. Både i januar og i februar steg detaljomsetningen i volum med 1 prosent fra måneden før. Er dette starten på en forbruksboom, eller er det bare gjeninnhenting etter at forbrukerne var forsiktige med pengebruken gjennom hele fjor høst?

De som trodde vi nå var ferdig med Hellas for en stund tar dessverre feil. Fredag denne uken vet vi om en tilstrekkelig andel av private investorer slutter seg til avtalen om frivillig nedskrivning av deres beholdning av greske statsobligasjoner. I finansieringspakken som EUs finansministere vedtok 20. februar ble det forutsatt at private investorer skulle bidra med en gjeldsnedskriving på EUR 107 mrd. Det forutsetter at investorer som sitter på minst 97,1 prosent av privatholdte obligasjoner sier ja til en gjeldsnedskriving på 53,5 prosent. Gjør de ikke det kan Hellas likevel gå konkurs 20. mars, når statslån for EUR 14 mrd forfaller.

Årets årstale av sentralbanksjefen skapte politiske bølger. Han anbefalte regjeringen å senke handlingsregelen for bruk av oljepenger til 3 prosent av oljefondets verdi, fra dagens 4 prosent. Reaksjonene fra regjeringen må nærmest karakteriseres som smekk over fingrene til sentralbanksjefen; handlingsregelen skal du ikke blande deg bort i. Regjeringen hadde derimot ingen kommentarer til at sentralbanksjefen i samme tale suspenderte målet om å få inflasjonen opp til 2,5 prosent. For håndteringen av inflasjonsmålet er sentralbanksjefens hovedoppgave.

Statistikk er ikke alltid kjedelig. I en revisjon av nasjonalregnskapet for Norge som Statistisk sentralbyrå publiserte 8. desember i fjor ble beregnede størrelse for ”uregistrert” og illegal økonomi for første gang inkludert. Nasjonalregnskapet skal gi et bilde av den samlede verdiskapning i et land. Og det er selvfølgelig slik at produksjon av varer og tjenester skaper verdier uavhengig av om produksjonen er registrert hos skattemyndighetene eller ikke, og av om produksjonen er lovlig eller ikke. Det tas det nå konsekvensen av, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.

Det er nå flere tegn på at situasjonen i Europa er i ferd med å stabiliseres. Fortsatt er det overhengende fare for at Hellas ikke vil greie å komme ut av den økonomiske hengemyra og vil komme til å misligholde sine lån. Men faren for at dette skal utløse en kjedereaksjon hvor land som Italia og Spania også skyves utfor stupet avtar dag for dag. Krampen som var i fred med å lamme finansmarkedene i Eurosonen begynner å slippe taket selv om EU og IMFs oppgitthet over Hellas øker. Gode nyheter fortsetter også å strømme inn fra USA. Årene 2012 og 2013 bli langt bedre enn tidligere antatt.

Mens det fortsatt stormer i Eurosonen og flere land mister sin topp kredittverdighet opplever den norske og svenske staten at de kan låne billigere og billigere. I skrivende stund er renten på norske 10 års statsobligasjoner rundt 2 prosent. Den norske 10 årsrenten er på linje med den tyske og den svenske er enda et hakk lavere. Dette er ekstremt, men er premien vi får for disiplinert finanspolitikk de siste 20 årene. For oss nordmenn har det ikke kostet mye i form av forsakelser fordi penger har strømmet opp i strie strømmer fra norsk sokkel. Sveriges økonomiske politikk etter bankkrisen i 1991-1993 har imidlertid vært imponerende.

Vi er i ferd med å legge bak oss et turbulent 2011. Mye av det som skapte turbulensen bærer vi med oss inn i det nye året. Nye regjeringer i Italia, Spania og Portugal viser imidlertid lovende takter til å gå løs på de grunnleggende problemene landene sliter med. Det gir håp om bedring, men veien frem er lang. Det er også ny regjering i Hellas, men den politiske situasjonen der er mer skjør. Til tross for nye store lån fra Den europeiske sentralbanken fungerer banksektoren i Eurosonen svært dårlig. Finansiell nedsmelting utgjør ved inngangen til 2012 en stor risiko. Det er også stor usikkerhet og uklarhet knyttet til avtalen om finanspolitisk samarbeid som EU-lederne ble enig om i begynnelsen av desember.

Det siste året har vært preget av gjentatte runder med negativ utvikling i finansmarkedene, krav om tiltak fra EU-lederne, høye forhåpninger foran politiske krisemøter og skuffelser etterpå. I beste fall har markedsreaksjonene etter krisemøtene vært positive en dag eller to. Hvorfor greier aldri politikerne å tilfredsstille markedsaktørenes forventninger? Kanskje det er fordi de politiske lederne og markedsaktørene har forskjellige agendaer?